Revne i storseil fiksa med superlim

Fikse ei nokså komplisert flenge i et storseil? Med lim? Tja, det må da gå kunne gå an.

Et av storseilene til Villanda fikk ei stygg flenge i siste runde av årets onsdagsregatta.  Ei 12-14 sekundmeters vesta bidevindskule piska akterliket så det åpna seg ei flenge, og før vi fikk den ned var revna dobla i lengde og høyde rundt forsterkninga til nedre revekause.

(NB! Klikk én gang på bildene for å forstørre)

Lensetaklene kan ha hjulpet til, ei hardvinsjing av revet noe tidligere i seilasen likeså.

Fortsett å lese «Revne i storseil fiksa med superlim»

Hvor høyt er det best å seile?

Vi visste at Villanda har en svakhet på høy kryss, og polardiagram for en Rainbow 42 med Villandas nøyaktige mål viser at en kryssvinkel på rundt 45 grader ved 5 sekundmeter vind gir størst fart.

Hun skal være i stand til å omsette fem sekundmeter vind (9 knop) til ca 7,5 knop.

Hun klarer godt å gå høyere, men da mister hun veldig mye fart, noe polarene også viser.

Fortsett å lese «Hvor høyt er det best å seile?»

Finhal fra Brest

La opp et nytt finhal til storseilskjøtet i dag. Kjøpte ei fiolinblokk med camcleat i Brest da vi var et gjeng fra Gratangen på rekognosering i 1990, et par år før første større norske deltakelse i gammelbåtfestivalen de arrangerer i Brest hvert fjerde år.

Blokka har ligget og ventet på å komme til nytte siden. Den var kjøpt i en maritim isenkram i Rue de Narvik rett opp av kaikanten i den franske garnisons- og havnebyen.  Ikke kast gammel mannskit. Det kommer til nytte en eller annen gang.

Førr en tur. På den tida gikk vi uten å tenke særlig nøye på det med tollekniven henganes i beltet, og tollekniv måtte vi jo førr barsken ha, siden vi til veimat sleit på et godt salta fenalår, vi fire karan som skulle ut på tur. Fenalåret var praktisk niste. Det stakk til enhver tid halvveis opp av ryggsekken tel en av karan, og mens vi vandra svingte vi rett som det var borttel, trakk kniven og og skar oss en bette lår å gnage på.

På vei til Brest måtte vi reise gjennom Paris, og der var den eneste gangen jeg fikk henvendelse på grunn av kniven min, en kvass liten puikko, en samisk-inspirert tollekniv med valbjørk skaft og slire jeg sjøl hadde sløyda.

Det var i nærheten av Sacre Coeur, kirka på Montmartre, jeg hadde sikta meg inn mot Maria-alteret for å stjele stearin som gave som et kvinnelig bekjentskap hadde lurt i meg var på høyde med selveste eventyret om tosken Paris og den skjønne Helena i Troja i romantikk og guddommelig dumdristighet.

Stearintyveriet ble gjennomført, bare så det er nevnt. Gendarmen spurte om han fikk titte på kniven, og ba meg trekke opp slagene på skjorta for å skjule den.

Ikke fordi han mislikte at jeg gikk med den i beltet, men fordi han mente kniven var så fin at noen kunne få lyst til å knabbe den. Bien sur, sa jeg og gjorde som han sa. Fantes jo ikke terrorista på den tida i mils omkrets, bare skurka og tjyvbellinga.

Men blokka kom altså til nytte, 18 år senere, i en båt bygd av et materiale jeg på den tida hadde tatt bestemt avstand fra. Hvis den ikke lokta tjærra så var det ikke skikkelig båt, og den var ikkje ordentlig tett heller, hvis den ikkje lak litt.